Hanne hadde fått bihulebetennelse igjen. Hun pleier å få det når hun er forkjølet. Det går som regel over hvis hun skyller nesen med saltvann og bruker nesedråper og tabletter som "åpner" opp bihulene. Nå hadde hun sluppet opp for tablettene og kom for å få en resept. Det var fort gjort, men hun hadde mer på hjertet.
Det hørtes ikke ut til at det var likeverdige betingelser for Hanne og mannen på familiestedet. Jeg spurte om hun, mannen og barna kunne gjøre noe annet i ferien. Hun mente at det ikke var mulig. Mannen ville være på hytta for der trivdes han så godt. Dessuten hadde han tilbrakt alle feriene der siden han var gutt.
Jeg anbefalte henne å utsette beslutningen om å ta ut separasjon noen uker. Da hadde Hanne og mannen fått ferien litt på avstand, og de kunne forhåpentligvis snakke rolig sammen om hvordan de ønsket å tilbringe feriene sine. Nå ville ikke en diskusjon mellom dem bli særlig konstruktiv. Hanne var enig i det, men påpekte at det ikke var første gangen ferien ble en fiasko. Hun følte det var en fallitterklæring for ekteskapet deres at de ikke kunne ha det bra sammen i feriene, og at det var bra resten av året fordi de knapt så hverandre. Jeg forstod henne, men påpekte at dette kanskje var et forbigående problem. Om et par år ville barna deres være mer ”selvgående” slik at hun ville få mer tid til seg selv. I mellomtiden kunne hun forsøke å ta opp med mannen hvordan de organisere feriene slik at begge ble fornøyde. Hun sa hun ville gjøre det. Komentarer
skrevet av en gjest,
August 03, 2010
Men det blir ikke sånn helt av deg selv. Etter at barna blir født glir partene ofte inn i et arbeidsfordelingsmønster som de begge er med på å skape. Dersom den ene parten aksepterer at den andre overlater alt arbeidet til seg, vil dette etterhvert bli et fast mønster i familien. Jeg mener at begge partene har ansvar for å si fra hvis man er misfornøyd med arbeidsfordelingen, og så bør man diskutere seg frem til en løsning alle kan leve med.
Etter at en mønster har satt seg, kan det være vanskelig å forandre på, så man bør egentlig være obs på dette helt fra man flytter sammen! Særlig mens kvinnen har svangerskapspermisjon kan det bli slik at hun tar det meste av husarbeidet. Her bør man være oppmerksom når pappaen overtar permisjonen.
Hvis Hanne ikke har sagt i fra om sin frustrasjon over arbeidsfordelingen, har mannen hennes trolig oppfattet oppførselen hennes som en stilltiende aksept. Hun (og alle i samme situasjon) bør så snart det byr seg en passende anledning, ta en prat med partneren sin om hvordan de mener fordelingen bør være.
Deretter må de bli flinke til å være tydelige i kommunikasjonen på daglig basis. Partneren bør slippe å gjette seg til hva man er misfornøyd med, for det er en umulig oppgave. Si fra hvis mannen slenger skittentøyet sitt overalt. Si fra hvis han ikke setter inn i oppvaskmaskinen etter seg. Si fra i god tid om at "I morgen kl 19 går jeg ut i et par timer, og jeg regner med du klarer å legge barna før jeg kommer hjem."
Det har også betydning HVORDAN man sier ting, og NÅR man sier det. Det er for eksempel ikke en god ide å møte mannen med kjeft i entreen når han kommer sliten og sulten hjem fra jobb. Men en rolig samtale over et glass vin i sofaen etter at barna har lagt seg (og tv'en er avslått) kan fungere bra. Og små vennlige "Kjære, husker du vi ble enige om at vi skulle støvsuge huset annenhver gang...? Det er din tur i morgen."
Når man har barn sammen, og forholdet ellers er ok, synes jeg det skal mye til før man vurderer skilsmisse. Først hvis partneren ikke klarer å skjerpe seg etter BÅDE en lang samtale om problemene, OG direkte tilbakemeldinger over en lengre periode, OG samlivsterapi, synes jeg det er greit å vurdere separasjon på grunn av skjev arbeidsfordeling.
skrevet av en gjest,
July 29, 2010
Flyttet fra han og har ikke angret ett sekund.
Det ble ikke store forskjellen i arbeidsmengde- faktisk mindre. Nå slapp jeg å lage mat og vakse etter en voksen også. I tillegg så slapp jeg å være så irritert heletiden på at han ikke hjalp til. Humøret og livsgleden kom tilbake.
Selv om jeg hadde jobb der jeg jobbet 45 timer i uka, gikk hverdagen nå mye bedre.
Vi har barna 50/50 så nå får han trå til på sin kant.
Barna er også mye mer fornøyde nå når mamman deres trives i hverdagen.
Synes det er viktig at man ikke for en hver pris skal "glatte over" slike problemer og finne seg i det. Ofte har man tenkt på det i lange tider før noe sån kommer fram. Tror ikke dette er en handling i ferieafekt fra Hannea side, men et rop om hjelp til å få bekreftet at det er ok å gå ut av et ekteskap hvis det er det hun ønsker.
Bare noen tanker og erfaringer fra min side her.
Håper alle i en lignende stuasjon tenker seg godt om- det er ikke en lett avgjørelse jeg tok og har stilt meg selv tilrett for dette mange ganger. Men alltid kommet fram til at jeg her bare et liv og akter ikke å leve det for andre- men MED.
Jeg har tatt permisjon fra jobben, synes hvis mannfolk ikke kan bidra hjemme så får de ha stresset for økonomien.