skilsmisse

Hei Jeg er ei jente på 32 år som har en mann som sier han ikke elsker meg lenger. Vi har vært sammen i 7 år og gift i de 2 siste av de 7. Vi har to små barn på 1 og snart 3 år. Dette kom som lyn fra klar himmel sist søndag.Han fortalte at han ikke har noen romantiske følelser for meg lengre. Vi startet forholdet vårt på en 10 kvadrats hybel, hvor vi bodde i 10 mnd. Deretter kjøpte vi oss leilighet sammen, for deretter og gå over til en enebolig. Der har vi bodd de siste 2 årene. Jeg har stort sett grått og tenkt siden han fortalte det. Jeg er ikke sint på ham og han synes det er forferderlig å gjøre meg så vondt. Vi snakker mye sammen og er venner selv om det virker ganske kaldt her hjemme, ikke en klem eller et kjærtegn eller noe fra hans side. Vi har gjennom disse årene vi har vært sammen vært veldig "tett". Vi gjør som regel alle ting sammen, drar på de sammen aktivitetene, de samme festene, de samme hytteturene og er sjelden på ting alene. Jeg har trivdes med det, har også virket som mannen har trivdes med det, men kanskje ikke??? Vi strevde i 3,5 år før første barnet kom. Vi har hele tiden ønsket oss barn, men måtte gjennom flere prøverørsforsøk før vi endelig fikk Anna (snart 3 år). Vi skaffet oss hund og fikk tankene litt bort fra forsøkene og da klarte vi det uten prøverørsforsøk. Hunden har vi ennå, pluss 4 kaniner. 1,5 år etter Anna kom Jonas. Mannen har hele tiden sagt han ønsker seg mange barn. Jeg føler vi har hatt mye å tenke på de siste årene. To små barn og medfølgende sykdomsrunder, hund, hus, hage og har ikke hatt så mye tid til å pleie egne interesser utenfor hjemmet. (fredag, 03 september 2010)

Stem på dette spørsmålet (0 stemme(r))

 

Bestemt to-åring.

Hei Jesper. Vi er foreldre til en super energisk og blid gutt på to år og to måneder. Vi er begge voksne studenter og sønnen vår går i barnehage (vi prøver å ikke la han være der full dag). Vi har derfor en hverdag som er ulik hver dag det er lite fast felles middag osv. Vi ønsker bare noen tips fra deg om hvordan vi kan gi sønnen vår best mulig balast å ha med seg i verden. Det vi lurer på er hvordan vi skal reagere på det folk kaller trass-alder. Vi har forstått det som at det er vanlig hos de fleste barn i to-tre års alder. Når er det ok og si nei, og når kan vi la han få bestemme selv? Vi synes det er vanskelig og balansere det som blir et nei for "neiets" skyld og hvilke grenser vi kan sette for oss? Når det gjelder søvn sover han gjennom natten og våkner på morningen (mellom seks og syv). Vi har begynnt å la han bestemme selv om han vil sove på dagen siden det ble en "kamp" hvor han etter over en time til slutt sovnet etter at vi var inne hos ham. På kvelden legger vi han rundt syv, og han sovner etter en til en og en halv time etter mye herjing, leking, spørsmål om vann, det å brette over dynen etc. Skal vi la han bestemme når han vil sove på kvelden eller fortsette med å si at det er sovetid? Når vi spiser kan han helle melken over maten, gni grøt på bordet og liknende ting. Skal vi si nei og ta bort det han søler med eller skal han få eksperimentere? Han får sammenbrudd hvis han ikke får riktig skje, eller rosiner når han vil. Noen ganger sier vi nei, spis med den du har fått og er konsekvent på det, men samtidig tenker vi "gjør det noe om han får bestemme en slik fille-ting?" Men de ganger vi lar han bestemme slår han seg ikke ro med at han fikk viljen sin da prøver han seg på en ny ting, du skal sitte der osv. Han er veldig flink til å snakke så han kan si i klartekst hva han mener om saken. "NEI, du får ikke lov, du skal ikke komme inn i hytta vår! Navnet på et annet barn får ikke leke med bilen min!" Fordi han er så tidlig ute med å snakke føler vi noen ganger at vi kanskje "glemmer" at han bare er to år, og det sier de i barnehagen og. Vi føler at det finnes "to skoler" innen det å være en god støttespiller for barnet sitt. Den ene er opptatt av det å være konsekvent (som fungerer mange ganger) og den andre det å gi barnet muligheter for å erfare selv. Vi ser at begge har mye for seg, men blir litt forvirret og rådville til tider, og litt redd for å gjøre feil. Det er viktig for oss å være samkjørte så derfor skriver vi dette brevet sammen. Håper du kan gi oss noen tips på veien. Mvh to foreldre til en fin gutt. (lørdag, 21 august 2010)

Stem på dette spørsmålet (0 stemme(r))

 

Tospråklig

Hei Jesper, jeg er alenemor til en datter som snart fyller 3 år. Vi bor i Oslo for tiden men jeg er opprinnelig tysk. Nå skal vi flytte tilbake til Tyskland om ikke så lenge og jeg lurer veldig på hvordan jeg kan oppretteholde (og utvikle) hennes norske språkkunnskaper. Til daglig er datteren min i barnehagen og snakker norsk og hjemme snakker jeg tysk til henne. Nå vurderer jeg å bytte over til norsk siden hun skal snakke tysk sammen med familien min, venner og i barnehagen. Eller er det en mulighet å ha noen "norske" timer med bøker, barne-tv. etc. og ellers snakke tysk med henne? Synes det hadde vært veldig trist å miste språkevne både for henne og meg. Takk for svar! Hilsen Manuela (tirsdag, 17 august 2010)

Stem på dette spørsmålet (0 stemme(r))